Mer enn glade amatører

Træff A-lag Herrer spiller i Norsk Tipping Ligaen, 3. divisjon. Glade amatører som bør smøre seg med tålmodighet, tenker kanskje noen, deriblant politikerne. Det er mye sannhet i det utsagnet, men det er langt i fra hele bildet.

Den 23. juni kom den svært gledelige nyheten om åpning av barne- og ungdomsfotballen fra 1. august. Men vi kan ikke si oss tilfreds enda, for breddespillere over 20 år står fortsatt i dritten, og får fortsatt ikke lov å spille på trening. Samme dag kunne man også lese i VG at idrettspresident Berit Kjøll er enig med kulturminister Abid Raja om å møtes etter fellesferien, for å diskutere videre gjenåpning av breddeidretten for alle over 20 år, de som ikke berøres av tirsdagens avgjørelse. En slik utsettelse vil sette hele sesongen i fare. Og en avlyst seniorsesong vil for norsk idrett føre til store frafall og således være en skandale fra A-Å. Derfor kan vi ikke lengre sitte stille og rolig i båten. Vi må begynne å bjeffe nå, for nå haster det. Et slikt utsagn fra vår minister og president, viser at de som skal kjempe vår sak ikke tar oss på alvor, og kun ser på oss som glade amatører. Det finner vi oss ikke i. Mens dere ønsker å ta ferie, kommer disse spillerne til å bruke sommeren på å trene, til det de håper blir sesongstart i august. Gi spillerne den respekten de fortjener. De har venta i fire måneder, og de føler seg glemt. Vi krever handling nå, ellers svikter dere oss. 

Vi har lenge vært tålmodige og hatt stor respekt for samfunnsansvaret under epidemien. Vi har full forståelse for at samfunnet må åpnes gradvis, men nå kan vi ikke lengre akseptere å bli skjøvet til side. Vi ser åpne treningssentre og svømmehaller, og tettpakka badeplasser og utesteder. Likeverd står sentralt i idretten, og nå opplever vi urettferdighet. Er det slik at der det er lite økonomi, finner dere lite verdi? 

Altfor mange utøvere slutter dessverre å være aktiv som voksen. Noen slutter fordi de går lei, noen slutter fordi proffdrømmen brast, og noen slutter fordi det er tidkrevende å kombinere med voksenlivet. Men det finnes de med stayer-evne som fortsetter, og som nå blir glemt. Jeg viser til Træff-gutt og Mjøndalen-kaptein Christian Gauseth, som debuterte i Eliteserien i en alder av 30 år. I likhet med Gauseth i tidlig 20-åra, bruker våre spillere nesten all sin fritid på fotball ved siden av jobb, studier, ja til og med familieliv. En kan spørre seg hvorfor disse spillerne gidder å vie fem dager i uka til trening og kamp, uten å tjene en eneste krone? De brenner for gode opplevelser på fotballbanen, kameratskap i garderoben, og tre poeng til helga. Mange av de er fremdeles unge, og har med rette drømmer og ambisjoner med fotballen. Noen av de er studenter som frivillig tilbringer sommeren i Molde, borte fra familie og venner, for å kunne trene med laget. Disse spillerne skal annenhver helg (i utgangspunktet) tilbringe åtte timer i buss, opp og ned til bortekamp i Trøndelag, kun for deres 90 minutter med rus. Disse spillerne er altså mer enn glade amatører. De er klubbens ansikt utad, de er forbilder for yngre spillere. De er profesjonelle amatører. Og nå føler de seg glemt. Gi de den respekten de fortjener, la de utøve sin lidenskap.

Da Korona ankom i mars, ble vi raskt enige om å lojalt overholde smittevernreglene. Banene og samfunnet var stengt, og spillerne fulgte egentreningsprogram med flere løpe- og styrkeøkter i uka. Mutters alene la de ned knallharde treningstimer i skogen og på stuegulvet. Inn i april fikk vi lov å trene i grupper på fire med to meters avstand. En spesiell og ikke ideell måte å trene på, men vi ble enige om og møtes på hver eneste trening med liv, lyst og humør. Holdningen var; Vi skal ikke synes synd på oss selv, dette er en felles dugnad. Situasjonen skal vi heller snu til vår fordel, vi skal trene bedre enn våre konkurrenter. Det som er kjedelig i dag, er verdt det når vi kommer til sesong og skal spille om tre poeng. Veien er målet vårt. Vi spoler så tre måneder fram i tid – Vi er fortsatt på dugnad, men vi har ikke så mange med oss lengre. Vi står igjen alene og koster grus, mens politikerne våre vil ta ferie. Vi trodde vi skulle se lyset i enden av tunnelen nå, men her er det fremdeles bekmørkt. Vi kan fremdeles ikke spille på trening, ei heller har vi en fastsatt startdato å forholde oss til. Vi føler oss glemt.

Assisterende helsedirektør Espen Nakstad siteres 23. juni på følgende: «Vi er ikke bekymret over nærkontakten. Derfor er det også et unntak for det i forbindelse med trening i barneidretter. Det å åpne breddefotballen for fullt, med kamper og turneringer medfører også reiseaktivitet. At man står i kiosk-kø og at man er samlet flere i publikum. Nå har vi også en grense på 200 personer per arrangement. Alt dette vil til sammen øke kontakthyppigheten ganske mye, og det er det som er problemet. Ikke taklinger og kontakt på fotballbanen,»sier Nakstad til TV 2. Reiseaktivitet er altså tillatt for resten av landet, men ikke i breddeidretten. Og er det noe idretten har vist under epidemien, er det at vi er god på organisering. Har man ikke tiltro til at vi kan organisere kiosk og publikum, så organiserer vi oss i verste fall uten publikum. Hadde vi fått beskjed om å teste spillerne før trening og kamp, så hadde vi fått til det og. Og når kontakt på fotballbanen ikke er problemet, hvorfor får fortsatt ikke disse spillerne lov å spille på trening enda? 

Sportslig hilsen

Petter Sjåholm Melø

Hovedtrener Træff Menn Senior A

Sportslig leder Træff Herrefotball